Sukkerets vei til Europa

Søtsmaken før sukkeret

I årtusener har vi, både i Europa og resten av verden, satt pris på den søte smaken. Før sukkeret ble kjent, spiste våre forfedre blant annet honning og dadler, som de også brukte til å søte maten med. Det viser skrifter og relieffer fra gamle kultursamfunn rundt Middelhavet.


Honning er det eldste søtningsmidlet vi kjenner til. Dette vet vi, for i de spanske Arãna-grottene har man funnet 12 000 år gamle hulemalerier som forestiller kvinner i ferd med å samle inn honning. Kvinnene brukte honningen til baking, som vi også gjør i dag, samt til fremstilling av mjød – og til rensing av sår. Den første formen for honning som våre forfedre brukte varvillhonning – hentet fra de ville bienes bol. Senere kom man på ideen om å holde bier i bikuber – slik vi gjør i dag. 
 
Til tross for at sukkeret kom til Europa rundt år 1100, var det ikke før på 1700-tallet at sukkeret ble allemannseie. Frem til da var det forbeholdt de rike som brukte det både til å søte maten med, og som medisin.

 

 

 

Sukkerrøret stammer fra øyer i Stillehavet

Den første veksten man utvant sukker fra, var sukkerrøret (saccharum officinarum). De gressortene som sukkerrøret er utviklet fra, stammer fra noen små øyer i Stillehavet – blant annet Polynesia og Melanesia. Eksperter kan spore gressortene 10 000 til 15 000 år tilbake i tid. De ble transportert fra de små øyene til Indonesia, India og Kina for ca. 8000 år siden. De opprinnelige gressortene finnes ikke lenger. Sukkerrørene som dyrkes i dag, kan bli opptil seks meter høye. De vokser i tropisk og subtropisk klima. Siden sukkerrørene krever mye vann og varme, kan de kun vokse i den sørlige delen av Europa, for eksempel i Spania, Portugal og på Madeira. Verdens største produsenter av sukker fra sukkerrør er Brasil, Cuba, India, Filippinene og Mexico.


Hvordan utnyttet befolkningen rørenes søte innhold når de ikke kjente til de metodene for sukkerfremstilling som vi bruker i dag? Inderne presset ut den noe grumsete saften fra rørene eller sugde på dem som på en slikkepinne – noe som fremdeles gjøres i mange land. Senere kom man på ideen om å koke sukkersaften fra rørene til krystaller og dermed fremstilte man en type fast sukker.

 

 

"Rør som lager honning uten bier"

Ifølge en beretning var det Aleksander den store som brakte sukkerrørene – eller i hvert fall historien om dem – med seg hjem til Hellas etter et erobringstokt i India. Hans admiral, Nearkhos, kom ca. år 300 f.Kr. seilende fra Den persiske bukt og langs elven Indus, der sukkerrørene stod side om side og svaiet i vinden. Nearkhos strakk seg etter ett av rørene og smakte på det, og deretter utbrøt han: "Indiske rør som lager honning uten bier". 
 
Araberne brakte sukkeret til den vestlige delen av Middelhavsområdet. De dyrket sukkerrør i det sørlige Spania og på Sicilia siden de hadde erobret disse områdene. I middelalderen var Venezia Europas viktigste knutepunkt for import og eksport av sukker. Råsukkeret ble importert fra India og raffinert i Venezia før det ble eksportert til det øvrige Europa.
 

 

 

Det hvite gullet

Sukker var svært dyrt og gikk under navnet "det hvite gullet". De velstående lagret faktisk sukker som en form for sparing.
 
En historie forteller om en biskop som i mange år kjøpte sukker av portugisiske kjøpmenn og oppbevarte det på kammerset sitt. Da han døde, ble eiendelene hans fordelt mellom munkene i klosteret. Sukkeret skulle også fordeles, og munkene smakte forventningsfullt på det – men ble noe rare i ansiktet. Den søte smaken de hadde forventet, var besk og ikke særlig behagelig. De visste ikke at sukkeret var blitt fraktet på kamelrygg gjennom Egypt. Under transporten hadde sukkeret sugd til seg svette fra kamelen, noe som resulterte i den ubehagelige smaken. Sukkeret var verdiløst når det ikke lenger var søtt.

 

 

 

Økende sukkerproduksjon

Sukkerproduksjonen økte mot slutten av 1400-tallet da de oppdagelsesreisende tok sukkerrørene med seg lenger sørover. Henrik Sjøfareren brakte dem f.eks. fra Sicilia til Kreta. Selve utvinningen av saft ble utført ved hjelp av en håndpresse. Senere gikk man over til å bruke en kvern som ble trukket av dyr, og til sist utvant man saften ved hjelp av vannkraft.
 

 

 

Koloniene og dyrking av sukker

Det var Columbus som på sin ferd oppdaget at Karibien hadde perfekt klima for dyrking av sukkerrør. Han hadde fått kjennskap til dyrkingen på Madeira og tok sukkerrørene med seg til Amerika og Vestindia, hvor de ble plantet og dyrket på store plantasjer. Råsukkeret ble transportert tilbake til Europa, hvor det ble raffinert og solgt. Den økende produksjonen gjorde i årene fremover sukker til en mer alminnelig handelsvare som ikke bare var forbeholdt den rike overklassen.

 

 

På 1600-tallet hadde de fleste europeiske landene kolonier rundt om i verden, slik at de selv kunne dyrke sukkerrør. Den mer beklagelige delen av sukkerets historie er at arbeidskraften som ble brukt, var slaver som ble fraktet til koloniene fra Afrika.

 

 

Overgangen til sukkerroer

Under Napoleonskrigen (1803–1815) blokkerte Napoleon de oversjøiske handelsrutene slik at råsukkeret ikke kunne importeres med skip. I Europa begynte man derfor å lete etter en erstatning for sukkerrørene. Man fant da ut at man kunne utvinne sukker fra sukkerroer. Sukkerinnholdet i roene var imidlertid meget beskjedent på den tiden, noe som førte til en økning i sukkerprisen.
 
Da krigen var over og franskmennene ikke lenger blokkerte handelsrutene, fikk vi igjen rørsukker. Dermed ble produksjonen av roesukker overflødig. Det varte imidlertid kun til slaveriet opphørte og den billige arbeidskraften forsvant rundt 1850 – og rørsukkerprisen steg på nytt. På den tiden hadde man imidlertid fått utviklet sukkerroen slik at sukkerinnholdet var det samme som i sukkerrøret. Et helt nytt kapittel i sukkerets historie i Europa kunne begynne.


Over halvparten av det sukkeret som i dag produseres på verdensbasis, kommer fortsatt fra sukkerrør.